Writing cabin life - with a view

Skatval, Nord-Trøndelag, July 2011.

Summer sun

Til Tøyengata med Voksenting

– Østover? spurte han.
Han kom før meg fram til krysset der veiene våre egentlig skiltes, sto der krum og ventet. Lot meg lede ham inn i bakgården. Jeg gikk foran ham oppover trappa, og midtveis mellom to etasjer stoppet jeg ham og tok tak i buksa hans. Jeg stakk hånda nedi, rett innpå pikken. Den var våt på spissen.
– Jeg kan ikke ligge med deg, sa han.
Men innenfor døra slengte han meg i gulvet og skrelte av meg den stramme kjolen mens han kysset meg hardt.
Han hadde vasket håret da han syklet inn i bakgården der jeg satt som del av en stor sirkel og kafebordet rant over av øl sånn det hadde gjort gjennom studietida. Han satte seg så nær meg at jeg kjente sollukta fra huden hans. Den var svakt rød over det lyse.
– Line, sa Line som satt ved siden av meg.
– Aksel, sa han, og jeg så at hendene deres møttes bra.
Hun spurte om han var daten min. Jeg svarte at vi bare klinte. Line lo.
– Er det rart jeg digger henne, sa han.
– Hvem er det Vilde er sammen med, var det noen som spurte.
Han hadde grepet hånda mi under bordet. Strøk den først forsiktig, før han tok den i et bestemt grep og plasserte den øverst på låret sitt. Fingertuppene hans var sprukne noen steder.
– Er du kåt, sa han, ikke helt lavt. Jeg mislikte det ordet, men kilte ham over pulsen på håndleddet. Han hadde slim i munnvikene når han snakket. Bare litt, men nok til at jeg tok meg i å tenke at dersom vi skulle bli et par, ville jeg, etter fem år, kanskje færre, irritere meg over det. Han ville irritere seg over meg, over kremtene mine, hårveksten på beina. Men vi skulle ikke få fem år, og jeg visste det. Han hadde allerede sånne ting å irritere seg over. Hun var hjemme og her var vi. Fant hverandre på seine kvelder, sjanglet inn i hverandre midt på natta. Vi klinte, griste uten å måtte høre lydene av hverandre på badet neste dag.
– Hva driver du med, spurte Line.
Jeg trodde hun mente det som skjedde under bordet og trakk til meg hånda.
– Jeg kjører søppel, sa han.
Jeg så på ham. Han smilte helt vanlig. Jan og Kyrre lo.
– Renovasjonsetaten, Oslo kommune, sa han. – Søppelkjører.
– Søppel, sa Line.
Jeg ble varm i kinnene. Glasset til Jan klirret mot bordflaten, ølen rant utover og ned på gulvet. Jeg reiste meg samtidig som Line, hun for å hente noe å tørke med, mens jeg gikk og kjøpte mer øl. Jeg gjorde det jeg gjør noen ganger, lar andre rydde opp i en corny situasjon, unnlater å være bindeleddet som skal få alt til å gli. Han klarer seg selv, tenkte jeg. Jeg er ikke kjæresten hans.

Vi er i bydel Gamle Oslo, Oslo indre øst. Vi er på arbeidernes side av elva, på innvandrernes kant av byen; vi står i kjernen av et byrom hvor beboernes forventede levealder er nesten fire år lavere enn for Oslo-folk flest, hvor gjennomsnittlig årsinntekt er nær 70 000 kroner lavere enn for byen sett under ett. Av bydelens barn vokser ett av tre opp som fattig. Men [s]iden 1990-tallet er godt over tusen nye boliger bygd, boligprisene er mangedoblet, og en ny type kjøpesterke mennesker er flyttet inn. Områdets klassereise merkes også på det lokale næringslivet, hvor trendy utesteder, kaffebarer og restauranter har tatt over det som før var rimelige lokaler. Legendariske, «brune» serveringssteder som Olympen og Gamlebyen gjestgiveri er på sin side pusset opp; «Lompa» og «Krakabøla» inntas nå av bydelens voksende middelklasse.

Det ble stadig varmere. I sommerens varmeste uke sa han til henne at han måtte begynne ekstra tidlig. Søppelet stinket. Rottene ynglet og fluene formerte seg som midd, og han kom til meg flere ganger. Vi lo en morgen han etterliknet ansiktsuttrykket hennes. Hun rynket på nesa når han snakket om jobben sin, selv etter sju år. Han forsikret meg om at jeg ikke gjorde det samme, og dro meg inntil seg. Arbeidstøyet luktet en ubestemmelig blanding av råtnende grønnsaker og mugne melkeprodukter. Vått brød, gråblankt kjøtt. Hun nektet ham å komme hjem før han hadde skiftet og nær skrubbet seg i dusjen. Hadde det vært lovlig, det vi gjorde, ville jeg kanskje ha brekt meg. Men hele kroppen min strammet seg når han rotet rundt på den med fingertuppene, tunga, hendene, leppene, håret, armene. Kroppsdelene vred seg i hittil ukjente vinkler på kjøkkengulvet. Jeg slo albuene så de ble blå, knærne ble hovne. Avtrykket av de store fingrene hans ble som tatovert på overarmen min. Noen ganger etterpå, når vi var rolige, strøk han meg over kroppen som en kjæreste gjør, og da reiste jeg meg og gikk på do. Nå må du gå, sa jeg, og gjorde et poeng av å være naken i døra. Ga beng i om han over gangen også skulle ha forandret døgnrytme og hentet avisa akkurat idet vi sto der: han høy og smal og bustete, jeg liten og helt bar, før døra smalt igjen og jeg hørte de tunge støvlene ta to trinn i steget.

Fortellingen om gentrifiseringen av Oslo indre øst begynner på mange måter ved Akerselva – et sentrum for Oslos tidlige industri, og en tydelig grense mellom arbeiderklassens østkant og borgerskapets vestkant. I området som Tøyengata ligger i, Grønland–Tøyen, er steder som gjerne ble betraktet som slum, omdefinert til attraktive miljøer i vekst. Assosiasjoner til utedoer og rotter, krigsseilernes alkoholisme, kriminalitet og fattigdom er gradvis visket ut. Det senere gettostempelet er også i ferd med å forsvinne, ettersom boligprisene stiger og andelen innvandrerne synker. Hvordan byrommet fylles med et nytt innhold, kommer blant annet til syne i eiendomsmeglernes prospekter. Her er frasene om å «bo sentralt på Tøyen» og «det populære Grønland» gjengangere. Det «eksotiske» og «folkelivet» trekkes også fram, med eksempler fra både arbeiderklassens gamle samlingssteder og innvandrernes næringer – tekstil- og dagligvareforretningene,
frisørsalongene, gullsmedene og interiørbutikkene. Slik framstilles det som lenge har vært områdets tradisjoner, dets hverdagslige former for liv og virke, som et krydder i den potensielle kjøperens hverdag. Samtidig normaliseres det nye. Oppgraderte leiligheter, menneskene som bor i dem, og stedene som er «deres», etableres som symboler på områdets normal. Vi er, som det skrives i prospektene, «i et område under spennende utvikling».

– Du ville ikke likt meg om jeg var singel.
Han hadde kommet ekstra tidlig, jeg var i ørska, men hørte likevel hva det betydde. Jeg satt på tregulvet over ham. Tok tak i hofta hans og førte pikken mellom beina.
– Stoler du på meg, spurte jeg.
– Ikke lenger inn, sa han.
Alt dirret.
– Nei, sa han. – Stopp, der.
Men kroppen hans var der ennå, beina lå lange og sterke og stille. Hele kroppen viste at han hadde lyst. Armene hans løftet meg ikke bort.
– Bare sånn, hvisket jeg.
I et rykk førte jeg meg ned på pikken hans. Sånn at det ikke lenger skulle være noen vei tilbake. Jeg hadde villet det en hel sommer, nå var det som om en annen gjorde det for meg. Jeg kjente at han stivnet under meg som ved en forsinkelse, og da han nappet meg av, var det noe som røk tvert av inni magen min. Han skjøv meg til siden uten å se på meg. Reiste seg, samlet klærne sine. Bar dem med den lange ryggen bøyd. Bevegelsene virket langsomme. Tida hang ikke sammen med lufta, det var som om jeg kjente smellet av døra før jeg hørte det. Klokka var kvart over seks uten at fuglene hadde satt i gang orkesteret. Byen hadde ennå ikke begynt å stinke, men var så kjølig som den kunne bli på denne tida av døgnet og året. Jeg hørte den myke lyden av skritt over avisene som lå slengt utover dørmatta. Han tok på seg støvlene. Slengte noe over noe, den tunge jakka over skulderen, kanskje. Så startet han på trappene. Noen lange skritt, men han brukte de fleste trinnene. Snart kunne jeg ikke lenger høre om han var i gangen.
Jeg visste ikke hva mennesker gjorde når de sto igjen sånn etter noen, nakne i entreen, men da jeg beveget meg igjen, sto sola inn på stuegulvet og jeg bestemte meg for ikke å dusje før jobb. Men jeg gikk på jobb. Dro på trening. Møtte Line, møtte venner. Ble med ut.
– Hvordan går det med søpla, spurte Jan med et av jokersmilene sine. – Hva var det han het igjen?
– Who cares, sa Line.
Jeg hadde ikke sagt noe, men hun visste det allerede. At jeg ikke hadde lyst til det, men kom til å huske ham i de små tingene. Pipingen når en søppelbil og, oftere, lastebil rygget. Striperegn som fikk folk til å løpe inn steder de ellers ikke ville gått inn. Kebabpapiret i gatene den første kvelden jeg tok med meg noen hjem igjen, som ville ligge der til gatene ble ryddet natt til mandag. Jeg klarte ikke å komme og hadde trodd at han ville gå etterpå, men han ble. Sov som en stor unge og luktet forseggjort i senga mi. Jeg visste ikke om jeg ville ha ham der, men jeg visste hva han het og lot ham sovne mens han holdt meg inntil seg. Da jeg våknet med mine egne armer pluss hans rundt livet, foreslo jeg å gå ut etter frokost.

Når kaffen er skjenket, begynner Bjørn å fortelle om kafeen han tok over i Tøyengata 29 en vinterdag i 1966. Tøyengata, sier han, har forandret seg til det nesten ugjenkjennelige. Byggene er de samme, men menneskene, stemningen, kulturen har forandret seg. Da Bjørn startet opp, var ennå ingen av innvandrerforretningene
etablert, det tradisjonelle næringslivet stod fortsatt sterkt: Ved siden av kafeen lå en elektrisk forretning, en lampebutikk og en delikatessebutikk. Lenger ned i gata fantes det forretninger som solgte jernvarer, maling, glass og steintøy, en rekke dagligvareforretninger, fiskebutikk, frisørsalong og en veskebutikk. I gata lå også Kiellands dropsfabrikk, kjent som en god arbeidsplass.
– Og en kafé, det var meg, sier Bjørn. – Alt var i Tøyengata. Du kan godt kalle det et senter.
Tøyen kafé ble snart et begrep, og fikk faste gjester til faste tider. Først kom gutta som skulle på langtransport, drosjesjåfører og kelnere som gikk av vakt. Om sommeren kom også frokostgjester fra Tøyenparken. De hadde gjerne spilt poker til morgengry, og sto utenfor og ventet da Bjørn kom for å åpne kafeen klokka fem.
– Så fikk de kaffe, og venta på vafler og varme smørbrød. Tradisjonell norsk kost, ordentlig hjemmelagd, forteller han.
– Når Vålenga hadde vunnet fotballkamp var de først på Lompa, så kom de og spiste frokost hos meg. De hadde faste bord. Av andre morgenfugler var barna, som gjerne stakk hodet inn døra i bakgården og fikk en vaffel i hånda på vei til skolen. Rundt halv ti kom «gutta i søpla». Da var de ferdig med jobben, men kunne ikke levere bilen før halv tolv.

Utdragene er hentet fra Tone Huses bok Tøyengata - et nyrikt stykke Norge og min egen Voksenting. Tøyengata lanseres i kveld, med utstilling av Carsten Aniksdal gatefoto (der jeg skal lese tøyensentrerte voksenting). Kom, kom!

Ventetid, Voksetid

Voksenting er på vei, ved hjelp av gamle, gode og nye venner: Verónica Noonan for bildet, Johanne Hjorthol for designen, Carsten Aniksdal for portettet, Ørjan Ellingvåg for last-minute-meninger om utsnitt og diverse, Tone for all hjelp og moro, heile vegen, Ruth, blant annet for at du vil lese, alle venner for entusiastisk tålmodighet, og ikke minst Kari for alle de tingene bare Kari kan gjøre, skape, si og være. Nå gjenstår det bare å se om Kampen bistro ender på takkelista til slutt!

Voksenfoto

Mandag ble Voksenting sendt i trykken, og cover er på vei, med dette sugende bra bildet til Verónica Noonan som utgangspunkt! Og selvsagt måtte det vise seg at hun var fra Buenos Aires – boka skjøt jo tross alt fart akkurat der i oktober i fjor.


Innholdsfortegnelsen blir som følger (og jeg gulper og hurrer og nervøsiterer og gleder meg her jeg sitter i brooklynkunstnerloftet mitt og gliser):

HAN KAN IKKE LIGGE MED MEG 7
JA, KJØR PÅ 19
SLANKE, VOKSNE MENN 43
SOM VED DIN SIDE STÅR 50
VI FORSØKER OSS PÅ SAMHANDLING 63
DET VAR MER DER INNE 77
FORKLARINGSBEHOV 83
FREMDELES EN PEN MANN 95
JADA, MASA 101
TILBAKETREKNING, ÉN, TO, TRE 109
TIL DU BLIR GREI 123
NOE JEG DRIVER MED 137
KANSKJE VISSTE HAN IKKE VEIEN 153

Og baksideteksten noe sånt:

Det var som om mitt ytre ble en handling; det å være kropp framfor å se ut. Virkningene av kroppen, hva slags følelser den frambrakte, ble viktigere. Og frigjort fra hvorvidt den var vakker.
– Hva kjenner du? spurte han. Smilet mitt hadde smittet tilbake på ham. – Jeg kjenner meg tung av frihet, sa jeg, med patos i stemmen. Jeg tenkte at vi lekte, og svingte krakken halvveis rundt.

New York's got a lot to do with it

Jeg har faste seter i operaen, sete 9 og 11 på N-raden, og i aften sang Anja Harteros huden av oss mens newyorkerne som ikke var der, satt og bet negler foran morgendagen, vi møtte noen av dem etterpå og de sa de ikke kunne vente til å få tirsdagen overstått, en av dem hadde vært på et rally i Cleveland, Ohio, og fortalte at det var det Bruce Springsteen sa som satte størst avtrykk.
Det var i morges at han reiste tilbake dit, til Ohio, vippestaten, etter å ha delt hver våkne og søvnige time med meg i fem uker. Jeg var fyllesjuk og trodde det var derfor. Fem uker og så ingenting. Hjem for å stemme, en god grunn, men det er et punktum uten finale. Valget går som det skal, eller bør, og så vet ingen av oss mer. Han fikk ikke se den overdådige La Traviata, heller, og ikke vært med på en ultraamerikanske utvekslingen av ideer over baren i West Village, og kanskje hadde ikke jeg vært den utadvendte dersom han var der, men nå var jeg det, rett etter de to amerikanerne, og ikke glem bartenderen, for det skal godt gjøres å overgå dem, noe sted, på noe tidspunkt. Vin hjelper nordmannen, men er ikke nok mot år og dag med sosial utadgående trening. Smalltalk is king, og smalltalk er ganske fint.
Jeg satt på en gammel favorittkafé og skrev noen timer tidligere. Jeg lurte på hvorfor jeg skriver det jeg gjør. Hvem trenger å lese stygge ting? Hvem hjelper det om jeg skriver noe grisete? Forandrer det noe, og forandrer det meg? Og i så fall, forandrer det meg til noe bedre, eller noe nedrigere?
Byen er som den er hver gang, utømmelig, magisk, hemmelighetsfull, åpen, den er kald og den damper. Jeg suges inn i den uten å noen gang ville spyttes ut. Jeg skal være her til dagen etter valget, jeg skal rulle rundt i den og gni meg med den, jeg skal skli langs gatene, stå provoserende langt ut i veien mens jeg venter på hvit mann, jeg skal løpe på høye hæler og drikke med høy arm og snakke skamløst høyt på amerikansk og norsk.
Jeg skal være her på den måten jeg samtidig ikke er her, ikke egentlig.